Vi bruger Cookies!     

         
 X     
sumba

Sumba


Slaget i Mannafellsdalur.
Oversat fra færøsk af Anker Eli Petersen
© 2006



I Akraberg ved Sumba, sydligst på Suðuroy, boede nogle friser. Da den sorte død kom til Suðuroy, døde alle i frisernes huse. En husstand slap dog for sygdommen, og husbonden i det hus kaldes "bonden på Akraberg". Han var kendt viden om for sin styrke og havde otte stærke og raske sønner.
   På denne bondes livstid siges det, at fundamentet blev lagt til kirkeruinen som endnu står oppe i Kirkjubø på Streymoy.
   Bispen som dengang havde sæde i Kirkjubø kaldtes MUS, som dog må have været et tilnavn. Han pinte tunge skatter ud af færingerne for at få kirken til at blive så statelig som muligt.
   Ingen brød sig om dette, og alle som boede syd for Hórisgøta (d.v.s. i Sydstreymoy, Sandoy, Skúvoy og Suðuroy), nægtede at betale skatten og slog sig sammen for at stå imod bispen. Men bispen fik alle nordenmændene på sin side for at stå imod de andre.
   Nordenmændene skulle samles på Nordstreymoy for at samle en flok til at angribe de andre og kue dem under bispen. Men da søndenmændene fik nys om dette, samlede de sig også i en flok og drog i stor hast nordpå for at møde dem.
   I Mannafelladalur (mandfaldsdalen) nord for Kaldbaksbotnur, mødtes de to hære og brast sammen i et slag. Søndenmændene led nederlag og måtte vige.
   Der var et stort mandfald, og i dalen kan man endnu se mange høje, hvor de som faldt i dette slag ligger begravet. Græsset er rødt, og det skal efter sigende skyldes det blod som blev udgydt der på stedet.
   Nord for dalen står en stor sten som kaldes "Brynjumanna borð" (brynjemændenes bord), og sagnet fortæller, at den har fået sit navn af at nordenmændene holdt deres sejrsfest der, da søndenmændene flygtede. Ovenpå denne klippe ligger en sten som nordenmændene brugte som hav*. Den som ikke magtede at løfte stenen fra underlaget, fik ikke lov til at deltage i slaget.
   Året efter vendte søndenmændene tilbage for at hævne nederlaget. Denne gang stod slaget i dalen ved bygden Kollafjørður, og nu gik søndenmændene af med sejren. De havde fået bonden på Akraberg og dennes sønner til at gå forrest i slaget. De havde også fået to vikingeskibe, som havde befundet sig der sydpå, til at hjælpe sig. De var kommet nord for at hærge og rane i de nordlige landsbyer. Derfor kunne mange af nordenmændene ikke drage hjemmefra, fordi de var bange for at lade kvinderne alene hjemme, mens denne hærgning stod på.
   Denne gang gik det således, at søndenmændene besejrede modparten og dræbte mange mænd. Bispen måtte flygte og slap helskindet til bispesædet i Kirkjubø igen. Men søndenmændene ville ikke gå hver til sit før de havde fået bispen dræbt. Ingen turde dog bryde sig ind for at tage ham, for de frygtede alle at blive bandlyst af paven. Derfor fik de bonden fra Akraberg, som var hedning, at dræbe ham. Han stillede sig udenfor og råbte ind i stuen:

"Er den gode Mus i sit hus?"

Bispen svarede:

"Nu sidder Mus og spiser ved sit bord,
han frygtede ikke mægtig mand i nord,
Med vid det du Belsmand vrede
at Mus vil spise i fred!"

Bispen gik derefter fra bordet, iklædte sig sin bispedragt og flygtede op på kirkemuren med en økse i hånd for at forsvare sig der.
   Akranesbonden og hans sønner turde ikke angribe ham der, fordi han var bevæbnet og fordi at muren var viet. De lovede dog, at han ikke skulle undslippe og blev stående under muren for at forhindre ham i at forlade den, før han ville give op af sig selv. Dette varede i tre nætter og dage, men den tredje aften besvimede bispen af sult og tørst og faldt fra muren ned på jorden. Han vågnede igen af faldet, men blev straks dræbt af bonden.
   Da bonden på Akraberg døde, bosatte hans sønner sig i Sumba og blev kristnede.


*) Et "hav" er en tung genstand, oftest sten, som man bruger til at afprøve sin styrke på. (a.e.)

 

Friserne bor i den nederlandske distrikt Frisland og i de tyske områder Østfrisland (i Nedersaksen) og Nordfrisland (i Slesvig-Holsten). Nordfrisere bosatte sig i middelalderen i området mellem Ejderen i syd og Vidåen (den nuværende dansk-tyske grænse) i nord. Omtrent 400.000 menesker taler i dag frisisk. Nordfrisisk bliver talt af cirka 10.000 menesker.

I Nederland og Slesvig-Holsten opfattes friserne som mindretal på lige fod med sorberne i Østtyskland og danskerne i Slesvig-Holsten.

Den romerske historiker Tacitus nævner i sin bog Germania, at friserne er et folk som han grupperer under Ingvaeones. Tacitus nævner med maioribus frisii og minoribus frisii to typer eller klasser af frisere:

 

Um Frísar, Føroyingar og Frísalandsfólkini

Eftir Teake Hoekema.

Sambandið millum Frísalands og Føroya tykist í gomlum
døgum at hava verið einvegisferðing; vit hoyra um Frísar í
Føroyum, men ongantíð um Føroyingar í Frísalandi. Fyrstu
skrivligu frásagnir um Frísar í Føroyum eru frá seínastu tíggjuárunum
í 18. øld, og tær eru eftir munnligari frásøgn, tí tá
vóru longu lidnar langar tíðir, síðan Frísar livdu í Føroyum.
Frísarnir í Føroyum mundu kólna út, tá ið meginparturin av
fólkinum doyði í sóttini svørtu í 1349””50. Til eru í Føroyum
nøkur staðanøvn við Frís-, men tað er ógviliga ivingasamt,
um hetta kemur av fólkanavni.

Síðan er tað hin løgna søgnin um oynna Frísaland, sum kann
verða tikið fyri at vera Føroyar. Tað var ItaliumaSurin Nicolo
Zeno, sum í 1558 kom við søguni, og saman við henni var eitt
ógviliga margháttligt kort. Søgumenn og serstakliga kortfrøðingar
áttu nú av røttum at farið undir vandamálið av nýggjum.
Ein teirra, F. W. Lucas, segði í 1898, at søgan var heilaspuni;
men Lucas (smb. viðm. 17) visti einki um Frásagnirnar, heldur
ikki um ta triðju ábendingina, sum vísir á Frísar í Føroyum:
Frísavísuna, har genta verður rænd av sjórænarum og útloyst
aftur av festarmanni sínum. Fletta er vanligt europeiskt evni,
men bert í Føroyum og í íslandi verða sjórænararnir nevndir
Frísar. Hyggja vit av tí, at fólk fingu kunnleika um Zenobókina,
beint eftir at hon var útkomin (smb. viðm. 27), kunnu
vit siga, at áhugin fyri føroyskum-frísiskum sambandi vaknaði
beint eftir at Antiquarisk Tidsskrift 1849””1851 (Kjøbenhavn,
1852), við Frísasøgnunum og Frísa vísu, var komið til Frísalands.

Vísan varð enntá týdd til frísiskt av Montanus de Haan
Hettema og stendur í grein hansara Thiu Færoiska sprek í tíðarritinum
Iduna 1852 (bl. 129””133). Sagnirnar verða umrøddar
av Tiede Roelofs Dykstra á fundum hjá Friesch Genootschap
(smb. Verslag der handelingen van het Friesch Genootschap
1857””1858 (bl. 242). H. Vogelsang skrivar um Heteiland
Friesland í Alhum der natuur (Groningen, 1870), Johan Winkler
um De Friesen op de Faróer í De Navorscher 41 (1891)
bl. 502. Søgan um bóndan á Akrabyrgi verður bókmentaliga
viðgjørd av frísiskt fødda høvundinum Theun de Vries og er
ein av hansara hollendskt orðaðu Friesche sagen (Amsterdam
[1925]). 1 (hollendsku) skaldsøgu hansara Noorderzon (Utrecht,
1964) kemur evnið framaftur.2 Eftir seinna heimsbardaga er
frísiski aðalblaðstjórin Jan Piebenga fleiri ferðir í Føroyum
og prentar hugtikin frásøgur sínar í Leeuwarder Courant. Á
frísiskum er ferðafrásøga hansara í bundnum máli: Fjirtich
Færinger strofen, sum komu í De Tsjerne 1957 (bl. 290””298)
og millum annað eisini hava á orði um Múrin í Kirkjubø.'
í kjalarvørrinum á Piebenga kom eisini eg til Føroya, eftir at
eg í 1952 og 1953 hevði lisið føroyskt í Keypmannahavn hjá
Christiani Matras og hevði lisið alt, sum eg fekk fatur á, um
føroyskt””frísiskt samband. í samtaluformi við Matras
skrivaði eg uffl De Føroyar í Frysk Studintealmanak 1953 (bl.
62””76). Eftir ferðina í Føroyum kom greinarøðin Nei de Fóroyar
í Frysk en Frij 1954 (8””4, 15””4, 13””5). So komu Frísasagnirnar
týddar í It Heitelán 1954: De slach yn 'e Mannafellsdalur
(bl. 131) og Oer de Friezen to Akrabyrgi op Sudhuroy
(bl. 152””153); í sama árgangi stendur frísiska týðingin av
Zenos Frísalandssøgu frá 1558 (bl. 26””29, 43””46, 59””61,
153).4

Eg helt, at tað hevði verið hent at savna saman út í æsir í
einari grein alt, sum nemur við, at Frísar hava búð í Føroyum.
Evnið verður býtt í trý: A. Frísasagnirnar og staðanøvnini,

B. Oyggin Frisland(a) og C. Frísa vísa.

A. Frísasagnirnar og staðanøvnini
1 Antiquarisk Tidsskrift 1849””1851 (Kjøbenhavn, 1852)
standa tvær sagnir um Frísar í Suðuroy, skrivaðar upp eftir
mannamunni. Á bl. 145””147 stendur Om Friserne paa Akraberg
paa Suderø, skrivað upp av J. H. Schrøter, og á bl. 170””
172 Bardagin í Mannafellsdali, sum V. U. Hammershaimb
hevur hoyrt sagt frá. Seinna søgnin kom eisini við í Hammershaimb:
Færøsk Anthologi (Keypmannahavn, 1891; í 1947
endurprentað í offset). í 1952 setur Pól F. Joensen í Dagblaðið
(25””1, 29””1, 8””2, 15””2, 19””2, 29””2 og 14””3) sína
sagnarøð: Frísarnir í Akrabyrgi, sum síðan kom út í bók hansara
Seggjasøgur úr Sumba 1 (Tórshavn, 1963). P. F. Joensen
leggur aftur at søgnunum báðum hjá Schrøter og Hammershaimb
og hevur á bl. 82””83 triðju søgnina: Um Myrmannsstovu
Á Eiði. Allar tríggjar sagnirnar koma her:

Om Friserne paa Akraberg paa Suderó.

Langt senere hen i Tiden, efterat Nordmændene vare komne til Færoerne,
landede nogle Friser i den sydlige Deel af Suderoen og dreve derfra
Soroveri. De talte ikke det samme Sprog, som de ovrige Indbyggere
paa Oen, men de kunde dog gjore sig forstaalige for hverandre, og levede
i Fred indbyrdes; de vilde ikke underkaste sig Nordmændene paa Oen
eller sammenblande sig med dem; de vedbleve 'at være Hedninger, skjónt
Christendommen var indfort paa Færoerne. Akraberg allersydligst paa 'Oen
var deres Bopæl; der avlede de Korn, af hvilken Opdyrkning der endnu
sees Spor; desuden dreve de ogsaa Fiskeri. Paa dette Forbjerg havde dc
en Skandse deels til at forsvare sig imod Indbyggerne paa Oen, deels fornemmelig
til derfra at holde Udkig efter forbiseilende Skibe. Skandsen,
hvoraf Volde sees endnu, laa meget hoit og frit, saa at de derfra kunde
skue vidt ud i Havet baade mod Ost, Syd og Vest. Der vare ikke mere
end 13 Huse, men de vare dog saa mandstærke, at de kunde bemande to
Skibe med 12 Mand paa hver Side. Paa deres Skuder brugte de ikke Roer,
men et saakaldet »Leysastýri«, hvilket kun var en kort bred Aare, som
laa los i Bagstavnen. Aarsagen hertil var, at naar de angrebe et Skib,
lagde de stedse Bagstavnen til, for at, naar de ansaae Skibets Mandskab
dem overlegent, de da kunde strax roe fra igjen. De vendte ogsaa Bagstavnen
til, naar de lagde til Land, og kunde derfor lande i stærk Brænding,
da Bagstavnen var temmelig langstrakt, og der var ingen Kjol i den,
men tvende stærke Baand toge Stod i Brændingen. Skjondt deres Skuder vare

forholdsvis meget lange, kunde de dog med Lethed dreie og vende dem.
Friserne vare vel bekjendte allevegne, hvor der vare Skjær, hvorfor de
ikke flyede lige hjem, naar de blevc forfulgte, men ind mellem Skjærene
og lagde til Land i Brændingen, hvor Forfolgerne ikke torde fó'lge efter
dem. Landingsstedet ved Akraberg var ubekjendt for andre (Efter en Optegnelse
fra Skolelærer Ole Jespersen stod deres Skibe paa Molen ved
Bygden Sunnbo.). De brugte to Slags Aarer: det enc vare lange samt

stærke; med dem roedes i Skudens modsatte Sider, naar der var Storm og
uroligt Hav; naar Veiret derimod var godt, sad man midtskibs og roedc,
og da brugtes ofte kun 6 Aarer i hvert Bord, saa kun det halve Mandskab
roede. Skulde man til Angreb, lagdcs disse Aarer ind henad Bagstavnen,
saa at de dannede som et Slags Dek til at gaae paa; derimod lagdes da
kortere Aarer ud, som vare lette, 12 paa hver Side. Naar de kom hen til
det Skib, de vilde angribe, lagde de de 6 bagerste Aarer ind i hvert Bord,
og de 12 Mænd, som sade ved dem, beredte sig da til Angreb fra Bagstavnen.
De brugte ikke andre Vaaben end lange Knive og deres Fjældstave,
som ovenfor, de 6 til 7 Tommer lange Pigge havde 4 mod hinanden staaende
krumboiede Jern, som Vædderhorn. Med dissc kundc de da stikke og
slaae, springe, samt fæste sig ved disse Jernkroge i Skibenes Tove. Blev
nogen af Friserne saaret, sogte han at springe igjen over paa sit eget Skib
eller i Havet, og blev da optagen, hvis det var muligt. De taalte ikke, at
nogen af deres Stalbrodre blev fangen; i saa Fald sprang de alle op paa
Skibet og dræbte hver Mand. De toge aidrig nogen til Fange, men enten
dræbte de alle deels med Sværd deels ved at stikkc Ild paa Skibet, hvorved
de opbrændtes eller styrtede sig i Soen, eller ogsaa lode de dem seile
bort igjen, naar de frivillig havde overgivet sig, efterat Friserne forst
havde taget fra dem, hvad de bedst syntes om, det vil sige, Madvarer,
Gods og Klæder; thi Kostbarheder, som Guld og Solv bekymrede de sig
ikke om; sligt toge de kun, naar de havde Brug for det til deres Klædedragt.
Handel vidste man ikke de dreve med andre Lande, men dog omtuskede
de et og andet med de andre Indbyggere paa Oen. De tillode ingen
at komme til deres Opholdsted, ei heller giftede de sig uden i deres Hjemstavn.
De havde den sydligste Deel af Suderoen til Afbenyttelse, altsaa det
meste af det, som nu hører til Bygden Sunnbo. Traf de paa et af dem
angrebet Skib nogen, som var fra deres Moderland, tilbode de ham Liv med
den Betingelse, at han maatte forpligte sig til aldrig at forlade dem og i et
og alt rette sig efter deres Love. Da den sorte Død kom til Færoerne, bleve
alle Frisernes Huse ode, paa een Familie nær.

Fremdeles haves paa Suderoen et Sagn om, at noget fór Nordmændene
bemægtigede sig Færoerne, vare nogle Mænd ankomne, som den, der fortalte
Sagnet, ansaae for at være hellige Mænd, da de kunde gjore Tegn
og Under, læge alle Saar og Sygdomme, baade paa Mennesker og Qvæg;
de kunde sige forud, om det blev et godt Aar, godt Fiskeri og god Sund

hedstilstand. De levede særskilt fra andre Folk; thi deres Fode var Melk,
Æg, Rodder og Tang; de havde tamme Geder, hvoraf de fik Melk; men
de dræbte intet Kreatur og udgjode ikke Blod. Det eneste, de modtoge
som Gave eller Vederlag for deres Helbredelse, var usyret Brod, torret
Fisk, samt Vadmel til Klæder. Der paavises flere Steder, hvor disse Folk
skulle have boet, saaledes udenfor Bygden Qvalbo er en Plads, hvor man
kan see, at Jorden har været jevnet til Græsland, ligesaa ved Bygden í
Hovi, o. fl. St., samt paa nogle af de andre Oer. Da Nordmændene kom
og vare meget voldsomme, flygtede nogle af dem bort til soes, andre trak
sig ind i Bjerghuler; de sidste af dem, som sagdes at være i Live, opholdt
sig i en Klippehule paa Den Naalso; man skal have seet Aske langt inde
i den endnu i Slutningen af forrige Aarhundrede.

Bardagin í Mannafellsdali.

So sum framman undan er frásagt, havde nakrir Frísar bústað í Akrabirgi
sunnast á Suðuroy. Tá ið sottin svarta kom til Suðuroyjar, doyðu
oll Frísahúsini út; tó slapp eitt undan sjúkuni, og kallast húsbondin í tí
»bondin í Akrabirgi«; hann var víðgitin maður firi stirki, hann átti átta
prúðar og menniligar sinir.

Um tá somu tíðina hesin bondin livdi, vár grundvollurin lagdur át
Kirkjubøarmúrinum; bispurin, ið tá sat í Kirkjubø, kallaðist Mús, sum
tó mundi vera eyknevni; hann pindi stórar skattir út áf Føroyingum at
fáa kirkjuna bigda sum prýðiligasta. Hetta líkaði ollum illa; allir Føroyingar,
ið búðu sunnan firi Hórisgótu (teir í Suðurstreymoy, Sandoy,
Skúvoy og Suðuroy) gjordu uppstand imóti honum. Men bispur fekk
Norðanmennirnar, hin partin áf oyjunum, at halda við sár; bispurin vár
sjálvur hovdingi teirra. Báðir partarnir ruku saman í Mannafellsdali, sum
liggur norðan firi Kallbaksbotn í Streymoy. Sunnanmennirnir máttu víkja,
og varð har stort mannfall. Ã dalinum síggjast enn mangir heygir, sum
sigast at vera frá hesum bardaganum; grasið er reytt, og er táð sagt at
vera áf ollum blóðinum, ið hár fleyt. Firi norðan dálin stendur stórur
steinur, sum kallast »Brinjumanna borð«, og er sognin, at hár hildu
Norðanmennirnir sigurveitslu, tá ið teir hóvdu vunnið. Omaná hesum
klettinum liggur ein steinur, sum Norðanmennirnir hovdu til hav; teir
royndu hár stirki, áður enn teir fóru at berjast; hann, ið ikki vár mentur
at hevja steinin, slapp ikki at vera við í bardáganum.

Árið eftir komu Sunnanmennirnir aftur at hevna hetta; tá stóð stríðið
í dalinum við bigdina í Kollafirði, og tá fingu Suðurlendingar sigur. Teir
hovdu fingið bondan í Akrabirgi og sinir hans at vera fremstar í bardáganum;
tvey víkingaskip (Skont Færingerne ikke vide nogen besked derom,
er det vel ikke usandsynligt, at dette kunde være brødrene Zeno (Gronl.
hist. Mindesm. 3 Bind, pag. 529 fl.)), sum hovdu verið firi sunnan, hjálptu

teim væl og lupu inn dágin frammanundan stríðinum í fleiri bigdir á
norðara partinum áf oyjunum; teir buðu til at ræna hár; tí sluppu mangir
af Norðanmonnunum ikki heiman, teir tordu ikki láta konufólkið vera
einsamalt eftir firi ránsmonnunum. So bár táð til, at Sunnanmennirnir
vunnu sigur áf hinum og drupu nógv folk. Bispurin mátti flýja undan,
og slapp heilbjargin heim til Kirkjubøar, men Sunnanmennirnir vildu háva
hann dripnan, og fóru tí eftir honum í bispagarðin. Tó tordi eingin at
leggja hendur á hann, tí at allir mundu kvíða firi at verða settir í bann áf
pávanum, og tí fingu teir bondan í Akrabirgi til at drepa hann. Hann
stóð uttan firi stovuna og rópaði: »Er hin rodni Mús við hús?« Bispurin
sváraði innan:

»Nú situr Mús at kvoldsmáltíð við borði,
hann firraðist ei firi mætari manni í Norði,
men viti tú Belsmáðurin reiði,
at Mús vil matnáðir eiga«.


Bispurin fór'tá upp, lát seg í bispabúnaðin og slapp upp á kirkjumúrin við
oxi í hendi at verja seg við háruppi. Bondin og sinirnir tordu ei fára ímóti
honum nú at drepa hann, tíat hann hevði vápn, og múrurin vár vígdur.
Tó lovaðu teir, at hann ikki skuldi sleppa; og vóru tí standandi undir
múrinum at forða honum at koma oman aftur við lívinum. Ã tríggjar
nætur og dágar helt hetta so við; men tá ið triðji dágurin vár liðin
at kvoldi, tá fell bispurin í óvit áf svongd og tosta; hann raknaði tó við,
tá ið hann var komin niður á jórðina, men várð strax dripin. ”” Tá ið
bondin í Akrabirgi vár deyður, settu sinir hann búgv í Sunnbø og vóru
kristnaðir.

Um Myrðmannsstovu á Eiði.

Ein frisi úr Akrabirgi var um jólahalguna komin norður til Eiðis.
í Myrðmannsstovu skemtaðust menn við ymiskar leikir eins og vit hoyra
um í kvæðum okkara. Boltleikirnir vóru fleiri sum teir gomlu stuttleikaðu
sær við, og sum vit eisini kenna úr teimum gomlu íslendsku søgnunum.
Harímillum var tann leikur, at blaka boltin upp gjøgnum roykstovuljóðaran
og so loypa á dyr og lofta boltinum, áðrenn hann bar við jørðina.
I hesum leiki var frísin so nógv tann fimasti. Harav stóðst illstøða sum
oftani enn, og endin á leikinum varð, at frísin varð myrdur og grivin
niður í roykstovugólvið. Hóast teir seku royndu at dylja drápið, kom
tað upp, tí einhvør hevði tosað yvir seg í svøvni, og síðan var hetta rannsakað
og prógvað. Harav skal Myrðmannsstova hava fingið navn sítt, og
hetta skuldi vera ein atvoldin í, at Akrabyrgisbóndin legði uppí stríðið
móti norðanmonnum og bispinum í hevnisøku yvir sín myrda hirðmann.

Eg veit væl einhvør annar sigur tað hava verið ein annar avbygda

maður, ið var komin á vitjunarferð til Eiðis og síðani myrdur har; men
Jóannes bóndi segði tað vera ein akrabyrgismann, og hann hevur ikki
tikið tað upp úr sínum egna brósti, so væl kendu vit hann, sum álitismann
í øllum førum. Higartil havi eg bert borið fram søgnir og annað úr Føroyum,
ið nemur ella kann hugsast at nema við frísarnar í Akrabyrgi.

J. C. Svabo er fyrsti maður, ið sigur frá bústað Frísanna
tætt við Sunnba {Indberetninger VI, bl. 1347””1348). Hesar
Indberetninger eru frá ferð hansara í 1781””1782 í Føroyum
og eru nú prentaðar (København, 1959). Hann skrivar: »Øst
af Bøjgden ere to smaa Pladse, hvor der sees Spor til Bøe i
allerældste tider. Den ene af disse sagdes Friser at have beboet.
« Frá seinni tíð er til eitt ikki tíðarfest bræv frá J. H.
Schrøter í varSveitslu í savninum Schrøteriana á Landsbókasavninum.
Brævið er um søgnina um Æsu úr Kirkjubø, seinni
kallað Gæsa. Søgnin er skyld við frísisku søgnina um konuna
frá Staveren, og Schrøter heldur tí, hon er flutt úr Føroyum
til Frísalands: »Hvorfra er det gamle Sagn i Holland om Vest
Friesland med sin Fiskerbanke kommet, vist fra de Frisiske
Familier, hvis slægtninge boede i Færøe(r) og derfor kaldte landet
efter deres egne: disse fattige Familier maatte underkaste
sig Nordmændene.«6 Schrøter sigur í øðrum brævi eisini
áskoðan sína um, nær fyrstu Frísarnir komu til oyggjarnar, og
meinti, at tað var, áðrenn Norðmenninir við Grími Kamban
komu. Frísarnir høvdvt ætlandi eitt skifti búð saman við írsku
einbúgvunum. Brævið er dagfest »17e Febr.«, men uttan árstal.7
Tað er skrivað til Jens Davidsen (ella: Davidson) (1803””1878)
í Tórshavn. Schrøter sigur: »hvorfra Grim Kamban er viist en
guddommelig Ære lader sig vel slutte. Naar de Irske Paper
viiste de stakkels fattige Friiser [. . .] deres Helgen Billeder og
næsten tvang dem at falde ned for disse, og nu Grim Kamban
fortalte dem Odins og Thors Vælde og om Samlingen i Valhall,
var det da Under om de ansaae den rige og pyntelige Høvding
for tilbedelsesværdigere efter Dóden end den udenlandske Helgen,
hvis Lovtalere snarere forekom dem foragtelige end hæderværdige.
«
Hevur Schrøter hugsað um eina nýggja innflytan av Frísum,

tá ið hann læt prenta Om Friserne paa Akraberg paa Suderø
í 1852? Er ikki tað, heldur hann so, at Frísar framhaldandi
hava havt bústað her í fimm hundrað ár?

Annar rithøvundur um Frísar í Suðuroy er J. C. Forchhammer
úr Tønder. Hann hevði úr Keypmannahavn fingið
styrk til at gera ferð til Føroya, og ferðaðist um í oyggjunum
í 1821. Ferðafrásøga hansara varð stívliga 100 ár seinni givin
út av norðmanninum Ad. Clement undir navninum Dagbok
fra reise til Færøyene. Forchhammer sigur á bl. 49 (10-71821):
»Eine Sage geht in Suderøe, da/? die ersten Bewohner
der Insel Friesen [. . .] gewesen sind, ds.fi ihre Wohnung zu
Akraberg gewesen, da/5 sie, Seeráuber, ihr Schiff an Ketten am
Berge aufgehangen haben, um es, so bald sie ein Schiff spáheten
hinabzulassen.« Svabo kannaði Frísum ein bústað við Sunnbø;
annan kannaði hann Norðmonnum? Hetta hóskar so væl við
frásøgu Forchhammers, sum á bl. 39 (26-6-1821) heldur
fram: »Bei Agraberg (Ackerberg) sieht man hoch hinauf am
Ufer Spuren fruhcrer Cultur, und dies war nach der Sage der
Einwohner eine von den ersten norwegischen Colonisten bebauete
Stelle.« Um fyrru upptøkuna eftir Forshhammer sigur
norðmaðurin A. W. Brøgger í bók síni Fivussu Føroyar vórðu
bygdar (= Løgtingssøga Føroya Ista bók) (Tórshavn, 1937)
bl. 100: »Hvussuleiðis sambandið her verður at skilja, mega
fólkaminnagrannskarar taka upp til rannsakingar. Tó er søgufrágreiðingin
um hetta merkiliga fólkaslag, sum búði í Sunnbæ
heldur forvitnislig. Tá ið søgnin yvirhøvur einki rínur við
landnámssøguna, kunnu vit umbera okkum fyri at kanna hana
til lítar. Navnið [Frísar] man helst vera íkomið í seinri
tíðum /. . . /«

Pól F. Joensen hevur leitað í søguligum keldum eftir onkrum,
sum kundi bent á frísiska búseting í Føroyum, og heldur (o. c.,
bl. 85 ff.) seg hava funnið tað í 13. øld. Vit vita, at danski
kongurin Abel, áðrenn hann fall í 1252 í bardaganum við
Norðurfrísar, hevði rikið nógvar av teimum, sum búðu á teim
norðastu oyggjunum, á sjógv, í Vesturhavið, og hesir høvdu
siglt til oyggjarnar í vestri. Til Føroya gitir P. F. Joensen.

6 ”” Fróðskaparrit

 Hann hevur ”” eins og Beauvois, sum vit fáa at hoyra seinni

”” roynt at finna útav, hvør ið bóndin hevur verið í Akrabyrgi
(o. c, bl. 91 ff.). Var tað Hergeir, sum var komin í stríð
við Erlend, ið varð biskupur í 1269 og doyði í 1308 í Noregi,
eftir at vera farin undir at byggja Magnuskirkjuna í Kirkjubø?
So hevur tað verið varamaður Erlends, sum datt niður av
Múrinum, ikki biskupurin sjálvur. Pól F. Joensen heldur ikki,
at Frísarnir hava verið reinir heidningar, men at teir hava
havt ein einfaldan kristindóm við sær av meginlandinum, har
teir høvdu varðveitt mangt og margt úr heidnari trúgv. Hann
vísir til støðuna í Ðitmarsken, sum ikki kom burtur úr avbyrging
síni fyrr enn í 16. øld (o. c, bl. 86””87). Hugsan hansara
hóskar væl við søgnina um bardagan í Mannafalsdali, tí
bóndin í Akrabyrgi, sum Føroyingar søgdu at vera heidnan,
tordi ikki at leggja á biskupin, meðan hann stóð á Múrinum,
tí Múrurin var vígdur. Men Ernst Krenn setur á bl. 15 í Die
Entwicklung der Foeroyischen Literatur (Illinois, 1940) frísiska
búsetingina í Føroyum í beinleiðis samband við gramlið um
germanskar (heidnar) gudsofringar á Laðangarði.
Til henda Laðangarð var tað, at ein av sonum (P. F. Joensen:
sonarsonum) bóndans í Akrabyrgi giftist inn, eftir at sóttin
var avhæsað; annar giftist inn í Hørg (P. F. Joensen, o. c,
bl. 96). Hetta seinasta finna vit hjá J. Jakobsen, sum sigur í
bók síni Færøske Folkesagn og Æventyr bl. 46: »Søgn er eisini,
at tá ið sóttin svarta hevði herjað, vóru í Sunnbø bert nøkur
fá konufólk ettir. Sinir bóndans í Akrabyrgi giftust tá hagar«.
Um sóttina í Sunnbø sigur Forchhammer á bl. 49 í ferðafrásøgu
síni: »Wiig soll friiher bewohnt gewesen sein, allen nach
der Pest standen die mehrsten Háuser in Sumbøe ledig und
dahin zogen die Einwohner von Wiig«. Orð av frísiskum uppruna
eru ikki funnin í føroyskum, og tað er ikki løgið, hevur
talið á Frísum ikki verið størri, enn sagnirnar geva varhugan
av. Harafturat komu Frísar og Føroyingar einki saman heldur,
sigur Schrøter, og eftir sóttina vóru, eftir tí Hammershaimb
sigur, bert húski Akrabyrgisbóndans eftir.
Ivingarsamt er eisini, sum sagt, hvussu Frís- í nøkrum føroyskum

staðanøvnum er at skilja. Á Sandoy liggur nærindis
Skálavík eitt jarðarstykki Frísjørð, sum fyrstu ferð kemur
undan kavi í Jarðmetingarbókini frá 1867. Prof. Matras skrivaði
til mín 12-1-1962 úr Keypmannahavn: »Frísjørð (Skálavík,
i indmarken) kender jeg kun fra Taxationsprotokollen (af
1867). Navnet kan stamme fra middelalderen, men kan ogsa
være yngre. Første led er ”” selv om udtalen nu skulde være
[fruys-] ”” tvivlsomt, har næppe noget direkte med folkenavnet
Frísar (sg. Frísi) at gøre.« Schrøter sigur á bl. 147, at í
Hovi, í Hvalba og fleiri staðir er talan um frísiska búseting.
Ebba Hentze av Tvøroyri segði mær í brævi frá 4-1-1954, at í
Nesi við Hvalba segðist vera ein vík, sum eitur Frísavík, men
navnið er ikki kent í eldri keldum, so vit kunnu einki siga um
aldurin. .

Hvørki málslig merki ella mannfrøðilig eyðkenni kunnu
ávísast, ið skilja Suðuroyingar frá øðrum Føroyingum soleiðis,
at vísast kann á frísiskt árin. Søren Hansen hevur ávíst, at
rundskallin eisini kemur fyri í Noregi um ta tíðina, tá ið landnámið
byrjar.'' Niels Winther sigur í Færøernes Oldtidshistorie
(Kjøbenhavn, 1875) bl. 215””216 um »Sydringerne« og »Nordringerne
«, »at hine ere flittigere Jorddyrkere end disse, at
kvindekjønnet hos dem ligesom hos Friserne deltage i Arbejdet
ved Jorddyrkningen«. Gjørdu konufólkini ikki eisini tað í
Noregi? Pól F. Joensen vísir (o. c, bl. 80) á munin á húsabygging:
»Hin gamla bóndabyggingin hjá okkum ”” ihvorfall har
sum eg kenni ”” við øllum ella flestum úthúsum undir somu
lon bygd aftaní sethúsini er nett hin sama sum í Týsklandi,
har Frísarnir búðu, og heilt ólík til domis teirri donsku og
kann tí vera komin av frísiskari ávirkan«. Spurningurin verður
so, um hesin byggingarháttur eisini var í Noregi. Og annar
spurningur stingur seg upp: Hvussu langt er, síðan teir í Frísalandi
(og Frísaland er ikki bert eitt) fóru at byggja undir somu
lon? Niðurløgan av tí, ið sagt er, verður so, at møguliga eina
ferð, møguliga til ymsar tíðir (smb. P. F. Joensen, o. c., bl. 77)
og í hvussu er í 14 øld kann talan vera um frísiska búseting í
Føroyum. Av tí at Gæsa søgnin er so lík søgnini um konuna

 frá Staveren, hugsaði Schrøter um tað, sum nú er landsluturin
Frísaland í Niðurlondum. Men, kann vera at líkindini fyri, at
tað hevur verið Norðurfrísaland, eru meiri. Frísiskir fiskimenn,
serstakliga úr Norðurfrísalandi, vóru tíðum á hvalaveiði
norðanfyri.

Einar Joensen, Tórshavn, sendi mær eina grammofonplátu:
Føroyskur dansur; Sumbingar kvøða tikin upp 26-12-1965
fyri H. C. W. Tórgarð, Tórshavn. Ein av dansunum eitur
Frísarnir. Tíverri havi eg ikki fingið greiðu á, hvaðan teksturin
til hendan dansin er.

B. Oyggin Frisland(a)
Við fyrsta eygnabragd hevði tú hildið, at longu í Frísa vísu
er talan um eina oyggj Frísaland ella Friseland. í uppskriftini
sum er í fylgiskjali I stendur á reint donskum: på Friseland
undir liðini á foroyska pá Frísaland. Hetta er í tí reint føroysku
uppskriftini í skjali II skift um við á Frísalandi. Men
eyðkenda fyrisetingin, sum nýtt verður saman við oyggjanøvnum
er á føroyskum ikki pá ella á, men í. Harafturat
merkir på á donskum ikki bert 'omaná', men eisini 'í', fyrr ””
so statt eisini tá ið henda uppskriftin av Frísa vísu varð uppskrivað
”” meira enn í dag. Men eisini r dag verður sagt t. d.
»pa denne egn«. Samanumtikið: Frisaland ella Friseland í
Frísa vísu nýtist als ikki at vera oyggj.

Oyggin er ikki uppfunnin av frísiskum søguskrivarum sum
Suffridus Petri og Martinus Hamconius, sum siga frá skiparanum
á Hengist, Tac(c)o Hermana, ið teir siga setti á stovn
niðursetubygd á oynni Frieslandt ella Fri(e)slandia norðan fyri
Bretland. Taco doyr árið 536. Henda Taco lata vit fara. Tí,
oynna Frisland finna vit longu á gomlum kortum, og har er
hon norðan fyri Skotland, á leið har ið Føroyar eru. Hon er
hugsað sum ein stór oyggj við smáum oyggjum uttanum. Lucas
Jansz Waghenaer úr Enkhuizen verður hildin at vera hin fyrsti,
sum eftir egnum mátingum gjørdi eitt rættiligt kort av Føroyum
í Thresoor der Zee-Vaert (1592), men so seint sum í 1881

 kom í Týsklandi út landkortabók, sum vísir Norðuroyggjar
sum eina stóra oyggj. Navnið frislanda (og frábrigdi) skiftir
við nevnum sum stillanda (skeiv greining av frislanda?) ella
okkurt, sum hevur at gera við navnið Føroyar. So finna vit:
Vrieslandia á landakorti frá 14. øld (Bibliotheque Nationale
í París, 'fonds latin' ms. 4126), Wriclad (1360) á landkorti
av Ranulfus de Hyggeden, Frislanda (1502) á Alberto Can-
tino's Carta da navigar, insula de ureslant (1506) á einum
korti uttan høvundarnavn (smb. Fr. Kunstmann, Die Entdeckung
Amerikas, Miinchen 1859), frillada (1506) á Martin
Waldseemiiller'sCíírííí marina og Frisland á tveimum italskum
kortum frá 16. øld, annað av Petrus de Nobilibus Formis.
Kann vera eiga vit at leggja afturat frislanda í landkortabókini
hjá Andrea Bianco (1436) og veraldarkortinum hjá Juan de la
Cosa (1500).

1 1558 gav Nicoló Zeno út í Venetia lítla bók, sum birti
meiri ófrið enn øll hesi nevndu kortini tilsamans.14 Teksturin
varð sagdur at vera úr gomlum ættarskjølum, og innihaldið
var tvær ferðir, onnur til Persiu og onnur til Frislanda, Eslanda,
Engrouelanda, Estotilanda og Icaria. Fyrra ferðasøgan
hevur ongantíð elvt til iva. Men hina eru vit ikki lidnir við
enn í dag. Hon var fingin úr teimum elstu pørtunum, og nakrir
av teimum søgdust vera frá seinna parti av 14. øld. Nicoló
hevði eisini gjørt eitt kort eftir hesum pappírum, og hetta
kortið hevði hann tíðarfest til 1380. Av teimum upprunaligu
pettunum var næstan einki eftir, tí hann, tá ið hann var smádrongur,
var farin so illa við teimum. Mynd Nicoló's av
Norðurlondum við oynni Frisland hevur havt stóra ávirkan
á landkortabøkur, sum gjørdar vórðu av Mercator og Ortelius,
og gjørdist kend ígjøgnum italsku Ptolemæusútgávurnar.
Kort Zeno's av Norðurlondum ávirkaði enn í 18. øld kortritarar.

 

Um Frisar, Føroyingar og Frísalandsfólkini av upprunafólkinum har, men varð vardur av chefinum Zichmni, sum var har við hermonnum sínum til at stríðast ímóti norska konginum, sum av rættum átti Frislanda.
Nicoló eldri ella Nicoló Cavalier, sum hann varð kallaður, hjálpir Zichmni í bardaganum ímóti Noregi og fær seinni stuðul frá bróður sínum Antonio.
Nicoló doyr á oynni Frislanda, og Antonio fer við Zichmni langt vestureftir, sum Frísalands fiskimenn
høvdu gjørt fyrr, men øvugt fiskimonnunum koma teir ikki til Estotilanda, men til oynna Icaria, sum hugsandi kann hava verið New Foundland, ella møguliga eysturstrond Norðurameriku.
Haðan koma teir aftur til Frislanda.
Frásøga Nicoló yngra hevur eftir tí, hann sjálvur sigur, støði á brøvum frá Nicoló Cavalier til bróðurin
Antinio, og síðan brøvum frá Antonio til bróðurin Carlo.
Seinni granskarar hava hildið fram, at frásøga Nicolo yngra hevur verið ein roynd til at geva Venetiumonnum heiðurin fyri at finna Ameriku.
Tað sæst longu av titlinum á tí verki, ið harðast søkir at Zeno-frásøguni, nevniliga bókini eftir
F. W. Lucas frá 1898.
Søga Zeno gevur annars sjálv Frislanda fiskimonnunum heiðurin.
Lucas kemur í bók síni við eini bókaskrá um evnið upp á 389 nummør og sigur á bl. IX:
»Though I have given at the end of this book a list of nearly four hundred maps and books bearing upon
the subject, I am aware that the list is by no means exhaustive.«
Vit fáa skjótt at síggja, at meiri var skrivað um evnið, enn Lucas visti. 
Í verkinum hjá Lucasi er ivaleyst nógv, sum er satt. Tó haldi eg ikki, at hann hevur verið heilt óheftur av
evninum.
Eitt, sum vit alla tíðina hitta hjá Lucasi, er frágreiðing um, at ein oyggj Frislanda hevur aldri verið til.
Eingin orsøk er til at siga tað, tá ið vit taka saman um ta kortfrøðiligu gongdina soleiðis:
Á gomlum kortum hava vit hvørt um annað nøvnini Frísaland og Føroyar (og avbrigdi teirra)
sum nevni fyri vissar oyggjar millum Skotlands og íslands;
navnið Føroyar verður at enda við yvirlutan, og so vita kortfrøðingarnir ikki, hvat teir skulu gera við navnið
Frísaland.
Úrslitið er, at nakrir kortfrøðingar seta navnið Frislanda á eina horvna oyggj, aðrir tekna tvær oyggjar á kort síni, nevniliga Føroyar og Frislanda. Hin fyrsti, sum við
einfaldum roknidømi kom við tí ástøði, at Frislanda og Føroyar
vóru tvey nøvn fyri sama stað, var J. H. Buache.

E. Beauvois frá 1890 er tað fyrsta, sum í álvara tekur føroysku
frísasøgurnar upp í kortvandamálið, og tað er ikki bert
ófatiligt, men ógviliga skammiligt, at Lucas ikki hevur vitað
um henda partin av málinum, sum Beauvois kemur inn á.
Beauvois hevur óvanliga smidliga roynt at greiða tey vandamál,
sum nøvnini í tekstinum og á kortinum hjá Zeno elva.
Hann heldur, at Zichmni í Zeno-søguni er bóndin í Akrabyrgi
í føroysku søgnunum; navnið heldur hann vera eina avbronglan
av skandinaviska titlinum fiegn ella ”” sum Lucas hugsar
sær ”” av Wichman(nus), ein av teimum vitalienbrøðrunum
sum frá 1388””1401 rannsakaði krónjarðirnar hjá Margretu
drotning, eisini Føroyar. Hetta seinasta hóskar eisini væl við
tíðina, tá ið søga Zeno fer fram, men hendingin í sambandi
við byggingina av Múrinum í Kirkjubø hevur so verið smá
hundrað ár frammanundan. Virðið av rannsóknum Beauvois
er serstakliga hetta, at hann gevur okkum fasta grund undir
ástøðið um, at Frislanda hevur verið navn á (einum parti av)
Føroyum.
Beauvois var tó ikki fyrsti maður, ið knýtti hitt kortfrøðiliga
Frislanda saman við føroysku frísasøgnunum. Longu í
grein síni frá 1870 setur H. Vogelsang fram ta ætlan, at Frisland(
a) = Føroyar. Greinin vakti ans, og Jan Dirks, formaður
í Friesch Genootschap endurgevur hana á fundi í felagnum
17-3-1870, og læknin og leikmans-málmaourin Johan Winkler
spyr, um ein av føroysku oyggjunum man ikki hava itið
Friesland, so sum ætlast kann eftir tí, ið stendur í eini vísu frá
miðøld. Winkler man hava meint við Frísa vísu. Nú stendur
einki um hetta í Frísa vísu, sum Winkler man hava blandað
saman við frísasagnirnar í Føroyum, ið, sum nevnt fyrr, høvdu
verið umrøddar i Friesch Genootschap í 1857””1858. Hammershaimb,
sum kendi greinina hjá Bredstorff, setur í eini
viðmerking til søgnina Bardagin í Mannafellsdali fram spurningin,
um tey bæði har nevndu víkingaskipini kunnu hava

verið tey somu, sum skipini hjá Zeno. I Dagblaðnum 8-21952
skrivar Hans [ = Jóan] Chr. Poulsen í sambandi við
greinarøðina hjá Pól F. Joensen um Frísarnir í Akrabyrgi, at
bóndin í Akrabyrgi hevði gjørt um seg, eftir at nakrir Italiumenn,
sum førdu grót í skipum sínum, vóru sjólátnir. Tíverri
fekk eg ikki spurt Poulsen, um uppílegging hansara var ávirkað
av viðmerking Hammershaimbs, ella um hon bygdi bert á
munnliga søgn og uttan samband við Hammershaimb, sum jú
ikki skrivar um grótflutning og sjólátnar Italiumenn. Áhugavert
er eisini nevnda brævbrot frá Schrøter, har hann talar um
»Frisiske Familier, hvis slægtninge boede i Færøe(r) og derfor
kaldte landet efter deres egne.« Styðjar frágreiðing Schrøters
seg til lisnar keldur ella til munnliga frásøgn? Og hvaðani
høvdu Suffridus Petri og Martinus Hamconius vitan sína um
oynna Frieslandt ella Fri(e)slandia norðan fyri Bretland?

Alt samanlagt er orsøk til at viðgera Frislanda-spurningin
av nýggjum, so løgin Zeno-søgan í mongum lutum ljóðar. Viðgerðin
av spurninginum læsti seg fasta aftan á, at bókin hja
Lucas kom fram. Enntá Richard Hennig, sum í fyrrum útgávum
ikki heilt rak aftur Zeno-søguna, tykist at enda at hava
tikið undir við Lucas. Men heldur ikki Hennig hevði sæð
tillag Beauvois. Spurningurin hevur eyðsýniliga støðugt ahuga
Føroyinga. í Dimmalætting frá 18-1-1972 spyr A. Waag: Blev
Suðuroy engang kaldt Frisland?

C. Frísa vísa
Tann einasti, ið lýsir dansispælið, sum Frísa vísa varð sungin
við, er Hammershaimb, á bl. 269 í Færosk Anthologi I (København
1891). Hann sigur: »Denne lille vise er meget brugt
til en leg, hvori pigen med hendes slægtninge og venner udgør
det ene parti og de frisiske vikinger, som ville bortføre hende,
det andet parti. Hun pakalder nu fader, moder, broder og
søster og andre (hvorved legen kan fortsættes, sa længe man
lyster) at udløse hende af vikingernes vold med borge, kjortler,
og hvad man kan falde pa; ”” disse vægre sig alle ved at til sta hende, hvad hun til sin befrielse begærer af dem; men da
hun sa tilsidst anraber sin fæstemand om at udløse hende med
sine skibe, bliver hendes bon strax opfyldt, og legen er til ende,
idet disse to danse sammen.« Tað er so eyðsæð, at tey leikandi
kunnu loyva sær eitt vist frælsi í atburði og kvøðing, og hetta
síggja vit eisini av muninum á tali á ørindum og á sjálvum
tekstinum. Nú á døgum verður í Sunnbo og møguliga eisini
aðrastaðni Frísa vísa kvøðin við bornum á knøunum. Her er
ein listi við teimum ymissu uppskriftum, eg havi fingið fatur á:

1 Føroya kvæði (Corpus Faeroensium) XIII, nr. 129 a, handr., Kongelige
Bibliotek, Keypmannahavn. J. H. Schrøters (1771””1851) Blandinger
nr. 49. Suðuroy. Heilt á føroyskum. Endurgevingin á bl. 474
””475 í Danmarks gamle jolkeviser (hiðanífrá stytt til DGF) 8 (Kbh.,
1905 ff.) er ikki uttan villur. Sí ískoytisskjal II.

2.
Føroya kvæði (Corpus carminum Faeroensium) XIII, nr. 129 b, handr.,
Kongelige Bibliotek, Keypmannahavn. J. H. Schrøters (1771””1851)
Samling nr. 18 og Blandinger nr. 22. Suðuroy. Hálvt á donskum og
hálvt á føroyskum. Eftir DGF 8 bl. 475 skuldi endurgevingin har,
á bl. 473””474 havt reglubundna stavseting, men har eru mangar
óreglur. Thorkild Knudsen segði mær í brævi frá 25-4-1958: »Der
foreligger intet som kan forklare den pafaldende store forskel mellem
original og tryk af viscn DgF VIII s. 473 ff.« Si ískoytisskjal I.
3.
Anúquarisk Tidsskrift 1849””1851 (Købcnhavn, 1852), bl. 95””96.
Heilt á føroyskum. Skrivað upp av V. U. Hammershaimb í 1840árunum,
ætlandi í Sunnbø. Hann hevur ikki endurgivið øll ørindini.
4.
Færøsk Anthologi I (København, 1891; í 1947 endurprentað í offset),
30 bl. 268””270. Heilt á foroyskum. Somu ørindi sum í avbrigdinum,
ið nevnt er undir 3, men við nøkrum smáum frávikum og uttan
svar festarmansins; si undir 8.
5.
Dansk Folkemindesamling, Keypmannahavn; fonogram XLI, 1. Hálvt
á føroyskum og hálvt á donskum. Tikið upp av Hjalmari Thuren í
1902 í Sunnbø. Kvøðarin er Niklas Johansen Langgaard. Bert brot
úr einum ørindi. Endurgivið í DGF 8 (København, 1905) bl. 475.
6.
Dansk Folkemindesamling, Keypmannahavn; fonogram XXXVIII, 6.
Hálvt á føroyskum og hálvt á donskum. Tikið upp av Hjalmari
Thuren 1902 í Sunnbø. Kvøðarin er Niklas Johansen Langgaard.
Brot. Smb. DGF 8 (Keypmannahavn, 1905 ff.) bl. 475. Thorkild
Knudsen skrivaði mær í brævi sínum frá 25-4-1958: »Fon XXXVIII,
6 kan ikke aflæses med nogen rimelig sikkerhed idet det er stærkt
nedslidt og beskadiget.«

 7.
Hjalmar Thuren, Folkesangen pá Færøerne (København, 1908) bl. 129.
Heilt á føroyskum, men tekstuppskriftin hoyrir ikki saman við tí
endurgivna avbrigdinum av lagnum úr DGF 8 bl. 475. Sí uppískoytisskjal
III.
8.
A. C. Evensen, Lesibók fyri yngri børn, 2. pr. (Tórshavn, 1950). Heilt
á føroyskum. Evensen hevur eitt ørindi meir enn Hammershaimb,
men annars er endurgeving hansara í stórum tann sama sum Hammershaimbs
í Farøsk Anthologi I. Ein kundi spurt, um fýra síðstu reglurnar
í hesum báðum uppskriftum verða sungnar við sama lagnum,
sum undir 1 og 3 var ætlað til svar festarmansins.
9.
Handrit, mín ogn. Heilt á føroyskum. Skrivað upp av Erik Petersen
í 1954. Kvøðarin var Marius Jóhannesarson úr Funningi. Eitt ørindi.
Sí uppískoytisskjal IV a.
10.
Dansk Folkemindesamling, Keypmannahavn; sigulband GF 59/77 II: 1.
Heilt á føroyskum. Tikið upp av Thorkild Knudsen í 1959. Kvøðarin:
Johan Thomsen, Sunnbø. Trý ørindi.
11.
Dansk Folkemindesamling, Keypmannahavn; sigulband GF 119 II: 2.
Heilt á føroyskum. Tikið upp av Thorkild Knudsen í 1959. Kvøðarin:
Bjarni Mohr á Velbastað. Tvey ørindi. 1. ørindi = uppískoytisskjal
IV c.
Fyrstu ferð henda føroyska sjórænaravísa er nevnd upp á
prent, er hjá H. C. Lyngbye: Færøiske Qvæder frá 1822.31
Schrøter hevði gjørt ein lista við øllum kvæðum og vísum,
sum hann visti um, og hildin vóru at vera meira enn hundrað
ára gomul. Henda lista tók P. E. Miiller við í fororði sínum
(1821) til bók Lyngbyes, og sum nr. 110' (o. c, bl. 18) finna
vit: Trysar leggja Aarar uj Sjegv; Trysar man vera lisið skeivt
fyri Frysar. Tey undir 1 og 2 nevndu avbrigdi komu undir
navninum Frísa kvæði (av Sv. Grundtvig rættað til Frísa visa)
við uppískoytinum »De frisiske Vikinger« sum nr. 129 a og b
í Corpus carminum Faeroensiumu XIII. Sv. Grundtvig sigur í
einari viðmerking so mikið, at Schrøter man hava gjørt tað
heilt føroyska avbrigdi eftir tí upprunaliga, sum man hava
verið hálvt á føroyskum, hálvt á donskum. Har fer hann ov
langt, heldur H. Griiner Nielsen (DGF 8, bl. 447). Hann vísir,
umframt annað, eisini til bróðurørindið, sum í heilt føroyska
avbrigdinum stendur á røttum stað, men í hinum líkinum ikki.
Griiner Nielsen man mistaka seg, tá ið hann heldur, at síðstnevnda
avbrigdi í nøkrum ørindum vantar inngangin um Frísarnir, sum leggja árar í sjógv: hesin inngangur varð uppafturtikin
gjøgnum alla vísuna og er tí í CCF 129 b bert merktur
við smáum strikum. Avbrigdini, sum nevnd eru undir 1, og
sum Hammershaimb, sum var ein bróðursonur konu Scbrøters,
man hava kent. Kemur munurin frá egnum uppskriftum, sum
Hammershaimb skrivaSi upp í 1847””1848, mest í Sunnbø?'1"
Úr Sunnbø stava harafturímóti eisini teir málsligu blendingsformarnir,
sum nevndir eru undir 5 og 6.

Hvussu ber tað til, at ímillum føroysku avbrigdini eru fleiri
hálv-donsk? Føroysku og íslendsku Frísa vísurnar standa ikki
avbyrgdur. Tær hoyra upp tann stóra bólkin av sínámillum
ymissu vísunum um ta loystu moynna. Um henda vísubólkin
skrivaði Erich Pohl í tí í 35 viðm. nevnda verki upp á nærum
400 blaðsíður. Hann heldur, at evnið stavar frá Miðjarðarhavs
londum og vísir (o. c, bl. 341) til Alcestes av Euripides.
Seinni mundi so onkur hava sett sjórænaraevnið upp í søgu
Euripides (o. c, bl. 343). Ætlandi mundi vísan so fyri 1600
vera komin til Norðurlond um Týskland (o. c, bl. 339). Danmark
varð so at siga lopfjøl. Haðani fór so vísan (og spælið)
um Noreg og Sviaríki til Finnlands og Estlands, og hin vegin
til Føroya og íslands (o. c, bl. 303). Elsta íslendska avbrigdið
(Daviðsson, o.c, bl. 140””142) er frá byrjan 18. aldar og sýnir
frá tá av so mikil upprunatekin, at hon má vera meira ekta
enn allar aðrar (Pohl, o. c, bl. 100). Elsta, ikki varðveitta,
føroyska avbrigdið má sjálvandi hava líkst tí elsta íslendska.
Seinni fingu Føroyingar aftur 'tilflutning' úr Danmark, men
nú í broyttum líki. Á tann hátt mundu tey føroysku avbrigdini
av mannamunni hava vantað teir mongu upprunaeginleikarnar,
ið eyðkenna tey íslendsku, sum eyðsýniliga vóru ónomin av
danskari ávirkan. Sum vit sóu, vóru nøkur føroysk avbrigdi
hálvdonsk. Pohl heldur, at henda dansking hendi eftir 1700

(o. c, bl. 92). Mangt bendir á, at føroyska Frísa vísan, so sum
vit kenna hana, stendur onkustaðni ímillum íslendska og
skandinaviska sniðið á vísuni:

 a.
gamalt er í vísuni eintalið á teim lutum, sum skulu til
loysigjaldið; nýggjari er fimmtalið; nýggjast er tveytalið.
Island hevur eintalið, Sviaríki fimmtalið, Føroyar og Danmark
tveytalið (o. c, bl. 100””101);
b.
í Danmark vóru tvær atvoldir til at nokta loysigjaldið:
»jeg haver ej Grønskove foruden to, den ene skal jeg hugge,
den anden skal staa og gro« (o. c, bl. 94). Island kann
sjálvandi ikki hava tvær atvoldir til at nokta ein lut (sí
undir d) sum loysigjald. Føroyar hava eina atvold til noktingina,
men tveytalið á loysigjaldslutum (o. c, bl. 100);
c.
Island hevur einki niðurlag, men Føroyar og Skandinavia
hava (o.c, bl. 113””116);
d.
Island og Føroyar taka uppaftur inngangin við hvørt ørindi;
mong skandinavisk avbrigdi hava tá afturat ein inn-
gang til alla vísuna (o. c, bl. 109””110);
e.
bert Føroyar og ísland hava tjóðskaparheitið Frísar fyri
sjórænararnar (o. c, bl. 109).
Við e koma vit inn á aftur spurningin Frísaland-Føroyar.
Pohl gevur frásøgnunum í Føroyum skuldina fyri, at sjórænararnir
vórðu at Frísum. Vísan má tí eftir hansara ástøði vera
komin úr Føroyum til Islands (o. c, bl. 109). Hetta er alt
merkiligari av tí, at alt annað bendir á 'øvuga vegin. Hugsan
Pohls gongur eisini beint tvørtur ímóti viðveru hansara viðvíkjandi
Føroya støðu yvirhøvur: »Bewahren, nicht Schopfen
ist die Funktion der Fároer« (o. c, bl. 91). Taka vit undir við
Pohl og Brøgger í hugsan teirra um sambandið millum Frísa
sagnirnar og Frísa vísu, verður óneyðugt at spyrja, um f y r s t a
danska sniðið møguliga hevur lýst sjórænararnar sum Frísar.
At hetta heitið í Danmark er farið úr nýtslu, átti ikki at verið
so løgið eftir allar tær nýbroytingar, ið donskum vísuavbrigdum
hevur verið fyri. At heitið ikki hvarv í Føroyum, tá ið
donsku vísurnar komu inn, kunnu vit væl halda, man koma
av tí, at Frísa sagnirnar jú vóru í Føroyum; og stórur partur
av føroysku avbrigdunum stavar frá Sunnbø, og nærindis har,
í Akrabergi, hevði bóndin búsetur sítt. Soleiðis kundi Island eisini
havt fingið vísuna beinleiðis úr Danmark, og tann óvanliga leiðin, Danmark””Føroyar””Island,
kundi, ið hvussu er, verið heilt slept.
Sjálvandi er ikki neyðugt at halda, at í Danmark bert funnust avbrigdi við Frísum sum sjórænarum.
Ið hvussu er, áttu vit at spurt um, hví teir so í Danmark mundu hava givið sjórænarunum hetta
tjóðskaparheitið.
Griiner Nielsen gevur okkum í DGF 8 bl. 463””464, uttan at tað var ætlan hansara, eina ábending, tá ið
hann talar um sjórænarar frá Westerhever ”” har tey tá enn talaðu frísiskt ””¦sum í 1370 rannsakaðu
Eidersted, sum tá hoyrdi upp í kongsríkið Danmark, og sýndu serstakan áhuga fyri ungum kvinnum
(smb. viðm. 33). Tað er tí væl trúligt, at Norður-Frísar í táverandi heimlandi sínum Danmark, vóru kendir
sum eyðkendir sjórænarar, og á tann hátt hava havt týdning fyri vísuna.

Men enn ein grund er fyri tí ætlan, at vísan kom beinleiðis til Islands. Alt tað eg veit, finst í ongum av teimum avbrigdum, sum til eru av vísuni, tjóðskaparheiti fyri gentuna, sum sjórænararnir eru eftir, uttan
í tveimum førum: tveimum teimum elstu íslendsku formunum, sum annars eisini verða sagdir at vera teir
elstu í Norðurlondum.
Har verður gentan nevnd Danamær. Fyri íslendingum fer hendingin uttan iva fram í Danmark. Ivaleyst
man einki av donsku avbrigdunum hava navnið Dannemø ella okkurt tílíkt, men alt tað sama: navnið
kann vera íkomið, tá ið íslendingar fóru at týða danska tekstin. 

Í Føroyum er einki tjóskaparheiti fyri gentuna, og spurningur er, um tað nakrantíð hevur verið.
Hava vit hetta í huga, so verður eisini ráðiligt at halda, at íslendska og føroyska avbrigdið ikki hava beinleiðis samband sínámillum, men at hvørt terra er sjálvstøðugur vøkstur burtur úr donsku fyrimyndini.


Tjóðskaparheitið Frísar hevur eisini verið nýtt sum eitt at halda um, tá ið svarast skuldi spurningurin,
nær danska vísan kom til Norðurlond.
Johan Gøtlind (saman við H. Griiner Nielsen) heldur í Nordisk kultur XXIV (Stockholm””Oslo””
København [1933]) bl. 62: »Visen maa være indvandret, til Norden, dengang Friserne var kendte som
sørøvere, rimeligvis i det 14. Aarhundrede, til omkring 1370 plagedes Ejdersted af  frisiske ”žWagemánner", som anlagde en Borg i Westerhever,
hvorfra de røvede unge piger«. Eg veit ikki, hvussu leingi
Norður-Frísar hava verið kendir sum sjórænarar, ið hvussu er,
hevur hetta tjóðskaparheitið, eins tað sama hvørt tað er komið
úr Danmark ella ikki, verið nýtiligt bæði í Islandi og í Føroyum.
Bæði íslendingar og Føroyingar hava kent Frísar sum
sovorðnar.

Minni týdning fyri okkum hevur spurningurin um lagið.
Niðurlagið hjá Niklasi Langgaard hevur leingi verið einasta
brot, ið hevur verið givið út. Tað man vera hetta, Grúner
Nielsen meinar við, tá ið hann skrivar: »Allerede i Middelalderen
er (væsentlig over Norge) en meget stor Mængde fællesskandinavisk
Visestof af dansk og norsk Oprindelse (f. Eks.
Ásbjørn prúði, Frísa vísa / . . . / o. s. v.) trængt ind pá Øerne
og blev sungne med de korte Omkvæd, der var brugelige i de
andre skandinaviske Lande. Melodierne til disse Viser ma ikke
sammenblandes med det hjemlige færøske Melodistof.« So
vísur í uppruna lagsins er ikki hjálparmaður hansara Erik Petersen.
Tá ið hann sendi mær avbrigdið, sum nevnt er undir 9
og endurgivið her sum uppískoyti IVa, skrivaði hann (1-11958):
»Det er vel umuligt at afgøre, om melodien er indvandret
eller oprindelig færøsk, maske snarest det sidste. Der
findes jo meget enkle melodiskemaer ”” hvoriblandt Frísamelodien
”” og det er ingen større kunst for en sanger at improvisere
efter nævnte skema. Den fælles teknik, som findes
ba.de i fremmede og færøske melodier, ma jo have fælles oprindelse
”” nemlig kirkemusikken. Desuden for de færøske
melodiers vedkommende vel impulser fra fremmed folkemusik
(af hedensk oprindelse), hvar man ja ”žkvað" o: improviserede,
hvad jo netop er tilfældet med Frísa-vísa.«

Tá ið Frísa vísa varð spæld upp á gitar á jólasamkomu 1956
á frísiska fólkaháskúlanum í Hoarne á oynni Skylge, var tað
ivaleyst fyrsta ferðin, at frísar hoyrdu hana; og hvør torir
siga, hvussu mangar øldir eftir at hon varð til?

VIÐMERKINGAK

1.
Hetta íleggið er handfaring av Fan Friesen, Føroyingers en Frislandabiwenners
í Us wurk; meidielingcn jan it Frysk Ynstitút oan de Ryksuniversiteit
to Grins [”” Groningen] 1962 bl. 73””96.
2.
1 løtuni skrivar frísiski forhøvundurin, kvinnan Ypk fan der Fear
[ = Lipkje Post-Beuckens] skaldsøgu um føroysku Frísa søgnina.
3.
Piebenga gav út á hollendskum máli bókina Bergtoppen in de ocean;
land en wolk van de Faer-oer (Hilversum, 1959), men sigur alt ov
lítið um sterku støðuna hjá føroyskum máli í dag, t. d. í bløðunum.
Smb. grein mína De parse op de Focroyar en yn Fryslán í Frysk en
Frij 8-4-1960. Har afturat skrivar Piebenga um ólavsøku í Leeuwarder
Courant 7-8-1954. í sama blað skrivar prof. J. H. Brouwer, 25-41955,
um føroysku bókaframsýningina í Keypmannahavn. I Frysk en
Frij 24-2-1955 stendur um rannsóknarferð Tórbjørns Poulsens til Frísalands.
4.
Aðrar týðingar úr føroyskum til frísiskt, sum ikki hava við hetta
viðgjørda evnið at gera, eru Uppsala-Veetur úr Jakob Jakobsens Fterøsk
folkesagn og æventyr (1898””1901), sum stendur í It Heitelan 1953
bl. 187””188, Floksmenn úr Fterøsk Antbologi I bl. 358””368, sum
sýnir, at serstakliga Suðuroyingar vilja vera leysir av kongi, i Lyts
Frisia 1962 nr. 9””10, og heimastýríslógin úr Føroya kunngerðarsavni
fyri árið 1948, ið kom út bæði serstøk og sum grein í De stiennen man
1954 (11-6 og 25-6) undir titlinum Selbistjúrswet fan de Føroyar. So
varð eisini skrivað um Frísaland í føroyskum ritum. 1 Útiseta 1952
(bl. 116””136) kom Frísaland; søga, mál og bókmentir; tjóðskaparrørsla
og í Skúlablaðnum 1954 (bl. 151””155) Tvímála fólkaskúlin í
Frísalandi.
5.
Niels Winther sigur í Fnerøernes Oldtidsbistorie (Kjøbenhavn, 1875)
bl. 165””166, at Schrøter í einum av handritum sínum ”” sum eg
tíverri ikki havi funnið aftur ”” skrivar, at Frísarnir búðu í Hørg í
Sunnbø.
6.
Brævið byrjar við orðunum: »Ærede Ven, Jeg har nu forsøgt at rette
lidt paa min oversættelse.« Gæsu søgnin, sum Schrøter gevur út í
Antiquarisk Tidsskrift 1849””1851 (Kjøbenhavn, 1852) bl. 147””155,
og søgnin um konuna frá Staveren hava vist einki samband hvør við
aðra, men fara hvør í sínum lagi aftur til griksku søgnina um Polykrates
við ringinum (6. øld fyri Krist), sum aldi av sær mong frábrigdi,
so sum vit síggja í ritgerð Helge Søgaards: Sagnet om den
forsvundne og genfundne ring í Sprog og Kultur XIX (Aarhus, 1952)
bl. 69””70. ”” Jakob Jakobsen telur í Færøske folkesagn og neventyr
(København, 1898””1901) bl. IX sagnirnar um Gæsu og Bardagan í
Mannafellsdali at vera elstu føroysku sagnir.
7 ”” Fróðskaparrit

7.
Brævið er lætt at finna á bl. 32””33 í makaskjølunum, sum eisini eru
til skjals á Landsbókasavninum í Tórshavn.
8.
1 1957 var í Noregi hugi fyri at tekja Múrin (smb. Gula Tidend 2611-
1957).
9.
Anthropologiske Forhold paa Færøerne í Geografisk Tidskrift 21 (1912)
bl. 253. Eftir Chr. Matras vísa keltisku lánorðini í føroyskum kann
vera á, at landnámið úr Noregi fer um Skotland og Island.
10.
De scriptoribus Frisiæ (Franequerae 1699) bl. 23””24.
11.
Frisia, seu de viris rebusque Frisiæ illustribus libri duo (Franekaræ,
1620) bl. 22.
12.
Richters Atlas der Hoheren Schulen (Glogau, 1881), 24 talva.
13.
Richard Hennig kemur við aðrari áskoðan í Terrae incognitae III
Leiden, 2 pr. 1953): »Der Name ”žFrislanda" ist ein ers t sei t
15 0 0 (tant av høv.) aufgekommener Schreibfehler fúr Island und
z. T. auch die Fároer.«
14.
De i commentarii del viaggio in Persia di M. Caterino Zeno il K. &
delle guerre fatte nell' Imperio Persiano, dal tempo di Vssuncassano in
qua. Libri due. Et della scoprimento dell' Isole Frislanda, Eslanda,
Engrouelanda, Estotilanda, & Icaria, fatto sotto il Polo Artico, da due
fratelli zeni, M. Nicolo il K. e M. Antonio. Libri uno. Con un disegno
particolare di tutte le dette parte di Tramontana da lor scoperta I. . . I
in Venetia per Francesso Marcolini. MDLVIII.

15.
Historia Mundi (Amsterdam, 1606; London 1635) 6. kort.
16.
Theatrum Orbis 'Terrarum (Antwcrp, 1595) 103. kort.
17.
The annals of the voyages of the Brothers Nicoló and Antonio Zeno
in the North Atlantic about the cnd of the fourteenth century and
the claim founded thereon to a Venetian discovery of America. A
criticism and an indictment av Fred. W. Lucas (London, 1898).
18.
O. c, bl. 156: »it may fairly be concluded /... / 5. That, in fact,
no such island as Zeno's Frislanda ever existed, his map of it having
been compounded from earlier of Iceland and the Faroes.«
19.
J. Ruysch setur í Universalior cogniti orbis tabula (1507) á staðið,
har sum Frísaland átti at hava staðið, orðini: »Insula haec anno 1456
fuit totaliter combusta«. Smb. tað, ið Danin Christen Nielssøn skrivar
upp í dagbók sína 1579, og sum J. H. Bredsdorff setur í Brødrene
Zenos Reiser med Indledning og Anmærkninger (í Grønlands historiske
mindesmærker 3, 1838””1845, bl. 529””625).
20.
Soleiðis t. d. Mercator í sínum Weltkarte, útkomið 1569 í Duisburg,
har hann umframt Frislant sýnir ein flokk av átta oyggjum, Farre
insulae.
21.
I Memoire sur l'isle de Frislande, prentað í L'Histoire de l'Academie
des Sciences (Paris, 1787 (1784)) bl. 430””453.
22.
Les voyages transatlantiques des Zeno, í Le Museon 1890 bl. 352””371,

459””474. Tað er undirritað av E. Beauvais, men høvundurin verður

annars altíð nevndur Beauvois. Tað man vera »Eugene Beauvois, pro


prietaire, Corberon (Cóte-d'Or)«, sum vit finna á limalistanum hjá

Congri's international des Americanistes; compte-rendu de la cinquieme
session (Copenhague, 1884).

23.
Estotiland skuldi t. d. vcrið Escotiland (= Nova Scotia). Fyri tað
grikstkenda orðið Icaria finnur hann líknandi staðanavn í Eskimoamálunum.
24.
O. c, bl. 96; heimildin er J. I. Pontanus, Rerum Danicarum historia
(Amstelodami, 1631) bl. 250 ff. Á bl. 533 sigur hann, at Wichmannus,
Stortebekerus og Wichboldus og fylgisveinar teirra »e Balthico mare
submoti varie huc illuc I. . . I dispersi longe lateque maria pervolitabant.
«
25.
Tað var eisini Winkler, sum í De Friesen op de Fáróer í De Navorscher
41 (1891) bl. 502 vísti á grcinina hjá Beauvois.
26.
»Skont Færingerne ikke vide nogen besked derom, er det vel ikke
usandsýnligt, at dette kunde være brødrene Zeno.« Viðmerkingini er
slept í føroyska skapinum í Færøsk Anthologi l.
27.
Suffridus Petri skrivar o. c, bi. 23””24: ». . . .insulam maris Britannici,
quam de patriæ suæ nomine ipsi Frieslandt, geni mercatores Frieslandiam
appellarunt.« Beauvois gitir ivaleyst beint, tá ið hann tulkar
»geni« sum »Zeno«. Krønikuhøvundurin Botte fan Holdinga nemur
eisini í eini viðmerking í óblaðsíðumerkta handriti sínum De origine,
antiquitate et situ totius Phrysiae lihri decem (1567), ið varðveitt
verður sum nr. 9056 B í landsbókasavninum í Ljouwert/Leeuwarden,
við »Nicolaus et Antonius Geni frates« og vísir í somu viðm. á eitt
stað í eini bók: Gotodanica eftir Becanus, har oyggin Frisaland
verður nevnd.
28.
O. c, bl. 393””405. Verk Hennigs hevur cvnismikla bókmentaskrá.
Við Frisalands vandamálið nema harumframt Axel Anthon Bjørnbo í
Cartographia Groenlandica [= Meddelelser om Grønland XLVIII]
(København, 1912) bl. 124 ff., 321 ff., og Roberto Almagiá í greinini
Zeno í Enciclopedia Italiana XXXV (Roma, 1937).
29.
Hammershaimb vísir her til bl. 20””21 í sama árgangi, har nevnd eru
varðveitt íslendsk frábrigdi. Tíverri hava frísiskir lesarar ov lítið
ansað eftir hesi tilvísing, og tí hava hesi frábrigdi alla tíðina verið
ókend í Frísalandi. Til eru trý íslendsk frábrigdi. Tey eru prentað,
meira ella minni fullfíggjað, i Olavur Daviðsson: íslenzkir vikivakar
og vikivakakvæði (Kaupmannahofn, 1894) bl. 140””143 og í B. Pórsteinsson,
íslenzk pjóðlóg (Kaupmannahófn, 1906””1909) bl. 641””642.
30.
Hammershaimb mistekur seg eitt sindur, tá ið hann á bl. 269””270
sigur um Montanus de Haan Hettema's omanfyrinevndu frísisku týðing
av Frísa vísu: »Visen er /... / optagen i et hollandsk [sic!] tidsskrift

Tdunna' [sic!] med indledende bemærkninger og oldfrisisk [?] oversættelse
ved siden af den færøiske text for at vise ligheden mellem
sprogene. Dette hæfte af tidsskriftet, som blev mig tilstillet fra prof.
[sic!] Hettema igennem konferensrad Rafn, er udlant og bortkommet
af mine samlinger.« ”” Einkisvert í virði er Arian de Goede's sokallaða
»Froie oversetting« í De Westfries 1947, nr. 11””12, bl. 7””8,
tí týðarin hevur eyðsýniliga hvørki skilt føroyska ella danska tekstin.

31.
Færøiske Qvæder om Sigurd Fojnersbane og hans Æt. Med et anhang.
Samlede og oversatte af Hans Christian Lyngbye, Sogneprxst i Gjesing.
Med en Indledning af P. E. Múller, Dr. og Prof. i Theol. Udgivne
ved kgl. allernaadigst Understottelse. Randers 1822. Trykt hos
S. Elmenhoff, kgl. priv. Bogtrykker.
32.
» . . . en Fortegnelse, Hr. Pastor Schrøter har havt den Godhed at tilstille
mig over alle ham bekjendte færøiske Sange, hvilke paa Øerne
antages for at være affattede for mere end et Aarhundrede sidcn
/.../ « (Lyngbye & Miiller, o. c, bl. 15””16).
33.
At samband hevur verið ímillum hesar báðar granskararnar, verður
prógvað við einum brævi frá Schrøter til Miiller, sum er upptikið í
DGF 8 bl. 463””464; í brævinum stendur: »de skal have kaldt landet
Mølandet (Moyarlandi) fordi de levede med ranede Møer uden Ægteskab.
« Er navnið Fámjin í Suðuroy orsøkin til hesa søgnina? (frísiskt
faem ”” moy):
34.
Føroya kvæði. Corpus carminum Faeroensium. Færøernes gamle folkviser,
med tillæg af nogle nyerc. I alle tilgængelige optegnelser samlede
af Svend Grundtvig og Jørgen Bloch. Bekostet af den Hjelmstjeme-
Rosencroneske stiftelse (1872””76; 1905). Handritið verður útgivið
av Chr. Matras.
35.
Somuleiðis Erich Pohl, Die deutsche Volksballade von der ”žLosgckauften";
ein Versuch zur Erforschung des Ursprungs und Werdeganges
einer Volksbaliade von europdischer Verbreitung (Helsinki,
1934), bl. 109.
36.
Smb. Ernst Krenn, o. c, bl. 90.
37.
Thuren afturímóti heldur, o. c, bl. 60 ff., at navnið Frísar í vísuni
kom úr íslandi til Føroya, har skjótt varð tikið við vísuni, tí Frisa
sagnirnar jú vóru har. ”” Brøgger heldur o. c, bl. 100: »Navnið
[Frísar] man helst vera íkomið í seinri tíðum, og so mikið hevur tað
gjørt um seg, at tað enntá hevur givið yrkisevni til eina rímu.«
Brøgger hevur eyðsýniliga meint, at Frlsa vísan var nakað fyri seg.
38.
Thuren, o. c, bl. 129. Sí viðv. tekstinum og lagnum undir nr. 5 og 7.
H. Griiner Nielsen skrivaði í DGF 8 bl. 475: »Melodien er ogsaa
urigtig, idet der bør staa j} over hvert f (ikke \> over hvert h.).«
Men Thorkild Knudsen segði mær í brævi sínum frá 25-4-1958: »Med
hensyn til intonationen er Gr-N's kritiske bemærkninger ikke fuldt be  rettigede;
som sa ofte i færøske melodier er netop tertsen (her f/fis) og seksten (her b/h) usikkert defineret,
hvorfor hverken Thurens eller Gruner-Nielsens korrigerede notering er fuldt nøjagtig.«


39. De færoske kvadmelodiers tonalitet i middelalderen a} H. Griiner Nielsen under medvirkning af
Erik Petersen (= Faeroensia I) (Hafniae, 1945) bl. 24.

UPPÍSKOYTI
I

Schróters Blandinger, 49. 1.

Frísar leggja arar í sjógv, so vildu teir frá landi ró;                                                                          jomfrúin græt og hendurnar sló:
»Gud lati meg ikki pá Frísaland fordervast!
Bíða mín, /bíða mín/, Frísar, meg man faðir loysa:
/eg tror sa godt til fader mín,
hann loysir meg með borgum sín,
hann letur meg ikki á Frísaland fordervast.«
»]eg ejer ikke borge uden de to,
hverken lader jeg for dig ga.
Forvist skal du pa Friseland fordærves.

Bíða, bíða mín Frísar!
meg mann móðir loysa:
Jeg tror sa godt til móður mín,
hon loysir meg með stakkin sín.  

hun lader mig ej på Friseland fordærves.
"]eg haver ikke stakke uden de to,
ingen lader jeg for dig ga.
for vist etc.

meg mann systir loysa,

]eg tror sa godt ved søster min
hun løser mig med hude sin
etc.
»]eg ejer ikke
etc.


meg mann bróðir loysa;
etc.
””
¦ gangara sín
etc.
»]eg ejer ikke
etc.

 
festarmann mín,
með skipum sín. etc.

»Jeg ejer ikke skibe uden de to,

baegge lader jeg for dig ga,

Ej skal du pa Friseland jordærves^

Jomfrúin ló og hendurnar sló:

»Ei mann eg pa Frísaland fordervast!

Viðm.: Frá hond Svend Grundtvigs er siðunummarsetingin (omanfyrinevnda
visa byrjar at kalla mitt á bl. 249 og endar á bl. 250) eitt tvífalt
undirstrikað »b.« undan orðunum »Schroters Blandinger, 49«, og aftan á
teimum: »[Denne halvdanske form er formodentlig den ægte traditionelle,
som Schroter har givet et mere færøsk snit i a SG.]«. Mestu líkindi eru
til, at tað eisini er Grundtvig, sum hevur sett hvossu klombrini í vísuni.
Donsku orðini í tekstinum og yvirskriftin eru undirstrikað av hov. Orðið
»bude« í 3. ørindi, 4. reglu kann ikki hava sama týdning sum »búðar« í
Uppískoyti II, 4. orindi, 5. reglu.

UPPÍSKOYTI II

Schroters Samling, 18. = Blandinger, 22.

Frísa vísa.
”žDe frisiske Vikinger"


1.
Frísar logdu sínar árar í sjó,
so vildu teir frá landi ró;
jomfrúin græt og hcndur sló:
»Latið meg ei á Frísaland fordervast!
Bíða, bíða mín, Frísa[r]!

meg man faðir loysa;

eg trúgvi so gott til faðir min,

hann loysir meg við borgum sínum,

hann letur meg ei á Frisaland fordervast.«

»Eg havi ikki borgar uttan tvá,

hvorga kann eg lata fyri teg gá;

forvist mást tú á Frísaland fordervast.'

2.
Frísar logdu sínar árar í sjó,
so vildu teir frá landi ró;

jomfrúin græt og hendur sló,

»Latið meg ei á Frísaland fordervast!
BíSa, bíða mín Frísa[r]!
meg mann móðir loysa;
eg trúgvi so gott til móður mín,
hon loysir meg vid stakkum sin';
hon letur meg ei á Frísaland fordervast.«
»Eg eigi ikki stakkar uttan teir tvá,
hvorngan kann eg lata fyri teg gá;
forvist mást tú í Frísaland fordervast.«


3.
Frísar logdu s. árar í sjó og so v. etc.
»Bíða, bíða mín Frísar!
bróðir mín mann meg loysa;
Eg trúgvi so gott til bróður mín,
han loysir meg við gangara sín;
hann letur meg ei á Frísaland fordervast.«


»Ikki havi eg gangara meiri enn tvá,
hvorngan vil eg lata fyri teg gá,
forvist mást tú á Frísaland fordervast«.


4.
Frísar logdu sínar ara í sjó o. s. v.
»Bíða, bíða mín, Frísar!
systir mín mann meg loysa.
Eg trúgvi so væl til systur mín,

hon
loysir meg vid búda/r/ sín/ar/, o. s. v.
»Eg havi ikki búðar uttan tvá,
hvórga kann eg lata fyri teg gá;
forvist mást tú á Frísaland fordervast«.


5.
Frísar logdu sínar árar í sjó o. s. v.
»Bíða, biða mín, Frísar!
enn er ein meg at loysa,
Eg trúgvi so gott til festarmann mín,
hann loysir meg vvið skipum sínum,
hann letur meg ei á Frisalandi fordervast.«


»Ikki eigi eg skipini uttan tey tvá:
bæði vil eg lata fyri teg gá;
ei skaltú tí á Frísalandi fordervast!«


6.
Frísar logdu sínar árar í sjó,
so mundu teir frá landi ró.
Jomfrúin ló og hendur sló:
»Ikki mann eg nú á Frísaland fordervast!«

 

 Viðm.: Við somu hond standa stundum, í klombrum, á breddanum, orð
skrivað á meira ljóðrættkendan hátt; høgrumegin 1. ørindi, 1. reglu:
”žloddu", við 1. ørindi, 7. reglu: ”žtrigvi", við 1. ørindi, 11. reglu: ”žQvorga",
við 6. ørindi, 2. reglu: ”žmunnu"; vinstrumegin 2. ørindi, 11. reglu ”žqvongan".
Við hond Svend Grundtvigs eru hesi uppískoyti: síðumerkingin (omanfyrinevnda
vísan byrjar á bl. 247 og endar á bl. 249), eitt ”ža" við dupultari
striku undir framman fyri orðini ”žSchroters Samling", og tað sum
stendur á bl. [246], nevniliga: ”ž(Schroters fortegnelse hos Lyngbye, nr.
110) Schroters optegnelser: a: helt færøsk; b: halv dansk. a er trykt i
Antikv tidsskr. 1849””51, s. 25””26. (Ogsá dansk, norsk, islands, svensk,
tysk, vendisk, rutenisk, russisk, servisk, slovensk, finsk, estisk, littuisk.)."
Harafturat setti Grundtvig í titlinum dupulta striku ígjøgnum upprunaliga
”žkvæði" og skrivaði ”žvísa" í staðin fyri. Tað eru góð líkindi tíl, at tað
er hann, sum hevur sett hvossu klombrini í vísuna, Donsku orðini í yvirskriftini
hevur hov. strikað undir.

Til uppískoytini III og IVa””c. Thuren man av misgáum hava gloymt
strikuna yvir »á«. Erik Petersen skrivaði viðvíkjandi uppísk. IV a, at
hann, viðvíkjandi nøkrum reglum, var um at fata ljóðfallið sum 4/4, men
at aðrar reglur og serkenni vísunnar í royndum forðaðu fyri tí. Eg havi
skrivað upp tekstin og lagið í uppísk. IV b og IV c eftir sigulbandsupptoku;
nótarnir vórðu eftirkannaðir av tónleikskennaranum Piet van Delden
(tá ur Hogezand). Á sigulbandupptøkuni standa eisini móðurørindini, men
Bjarni Mohr kvøður eisini festarmansørindið (uttan seinastu fimm reglurnar
! uppísk. I, ørindi 5). Báðir kvøðararnir broyta ørindini ljómliga eitt lítið
sindur. Thomsen dalar í 2. ørindi við orðini Bíða, bíða til fis minor, men
síðan ikki aftur. Tekstirnir geva einki nýtt, uttan at IV b hevur ma(n)tú
(við ljóðleysum n) og at IV c visir tvær ferðir(!) forderva. Mohr leggur
nógv meiri í vísuna enn Thomsen.

SUMMARY

Three things seem to indicate that Frisians have lived in the Faroe
Islands in the past.

1.
The Legends about the Frisians. In Indberetninger 6 J. C. Svabo (1746
””1824) reports that settlement traces which are said to stem from
Frisian colonists are to be found east of Sunnbøur. In cwo letters
(Landsbókasavnið, Tórshavn) J. H. Schrøter (1771””1851) writes that
the Frisians have resided in the Faroe Islands at the same time as
Irish hermits, that is to say, before the Norwegians came to the islands
in 825. J. G. Forchhammer's Dagbok (1821) has a legend according to
which the first settlers on Suðuroy were Frisian pirates at Akrabyrgi.
In Antiquarisk Tidsskrift 1849””1851 it is said (by Schrøter) that these
Frisians came to the Faroe Islands a long time after the Norwegian
landnam, and (by V. U. Hammershaimb) that after the plague (1349””
1350) the farmer at Akrabyrgi led the southern Faroemen against the
bishop of Kirkjubøur, who demanded too much money for a new
church. A. W. Brøgger, in Løgtingssøga Føroya, 1. bók (1937), supposes
that the name Frisian came in after the Norwegian invasion. Does this
mean that Frisians came to the Faroe Islands on several occasions? In
Seggjasøgur úr Sumba I (1963) P. F. Joensens thinks of the northern
Frisians as being driven away by the Danish King Abel (t 1252). He
identifies the farmer at Akrabyrgi as Hergeir, the adversary of Bishop
Erlendur (t 1308). Thus we have a chronological difference in relation
to the statement by Hammershaimb.
2.
Frislanda. The Frisian chroniclers Suffridus Petri and Martinus Hamconius
(17th century) place the island of Frislanda north of Britannia
in the period following the Germanic invasion. The name Frisland(a)
and variants appear on maps from the 14th century (by Ranulfus de
Hyggeden, Alberto Cantino, Martin Waldseemiiller, Petrus de Nobilibus
Formis, Andrea Bianco, Juan de la Cosa). In 1558 a book by Nicoló
Zeno Jr.: De i commentarii I .... / della scoprimento dell' Isole Frislanda,
was published in Venice. According to this book the Venetians
Nicolo Sr. and Antonio have visited Frislanda in the 14th century.
Zichmni, the adversary of the Norwegian king on the island, sailed
together with Antonio to the west in the wake of the Frislanda fishermen
who reached even more distant coasts, which must refer to the
American continent. A map, which is said to go back to an original
from the 14th century, is added to the book. In The Annals of I . . . . I
the brothers /..../ Zeno (1898) F. W. Lucas asserts that all this is
pure fabrication. He had not read an article by E. Beauvois in Le
Museon 1890 which connects the name of the island with the Legendsabout the Frisians. The name Frislanda for (part of) the Faroe Islands

disappeared in time in favour of the present name. Thuse arose the

theory of the drowned island of Frislanda.

3.
Frísa vísa. There is a game to which a ballad was sung about Frisian
pirates who kidnapped a girl. She is not set free until her bethrothed
has paid the ransom. The Faroese variants were written down only at
the beginning of the 19th century, the Icelandic ones at the beginning
of the 18th century. Both groups mention the Frisian nationality of the
pirates. In all other European variants, treated by Erich Pohl in Die
deutsche Volksballade von der »Losgekauften« (1934), this feature is
missing. Probably the original Danish model for the Faroese and Icelandic
variants had this name, because in 1370 young girls were kidnapped
by pirates in the Frisian Westerhever, which belonged to Denmark
at that time. The oldest Icelandic variants place the event in
Denmark, because they call the girl a 'Danamasr'. Instead of the route
Denmark””the Faroe Islands””Iceland (Pohl), the ballad might as
well have followed the route Denmark””Iceland””the Faroe Islands,
or two routes independent of each other: Denmark””Iceland and Den-
mark””the Faroe Islands. Frísavísa in itself does not necessarily refer
to Frisian settlement in the Faroe Islands, but it becomes interesting
in connection with the above points 1 and 2.   

 

 

 

 

 

 


 


 


 


 

 

 




 

Opdateret 01/02/2012

Besøg  
054730